Jepp. Når man er så glad i vesker som meg, kan det gå en kule varmt innimellom. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har sittet svett og stiv i blikket mens adrenalitet har pumpet i blodet, og snipet budrunder på eBay med seks sekunder igjen, fullstendig overbevist om at hvis jeg ikke får nettopp den vesken, kommer livet mitt til å gå under. Well, in a manner of speaking – dere vet hva jeg mener.
Det er derfor ikke til å unngå at det har blitt en del bomkjøp underveis. Bomkjøpene deler seg stort sett i to kategorier: Det hvor jeg åpner pakken og umiddelbart skjønner at vesken er en dud. Hvis vesken er fullstendig annerledes enn fremstilt på bildene, går det an å returnere den. Både eBay og PayPal har et glimrende retursystem for slike tilfeller, og det har jeg benyttet meg av en del ganger når jeg føler jeg har blitt feilinformert. Men i en del tilfeller har ikke selgeren gjort noe galt, jeg bare åpner esken og skjønner at kjøpet var en tabbe. Jeg skulle aldri ha kjøpt den veska, og jeg skjønner ikke hva jeg tenkte på.
Ett slikt tilfelle var da jeg bestemte meg for å prøve Michael Kors. Jeg har aldri hatt noe sansen for Michael Kors’ veskedesign. Jeg synes han lager utmerket officewear og har blant annet et nålestripet skjørt som jeg bruker ofte på jobben. Men veskene – nope. Allikevel greide jeg å pådra meg en i et sinnssykt øyeblikk. Jeg skylder på press fra omgivelsene. Halvparten av veskene på bussen hver dag er Michael Kors. Østkant – vestkant – det spiller ingen rolle, Michael Kors er overalt, og det samme gjelder på blogger. Det finnes ikke en blogger i Norge med respekt for seg selv som ikke sporter minst én Michael Kors-veske, av ukjente årsaker. Så jeg falt til slutt for fristelsen og kjøpte en «Hamilton». Noe måtte det jo være med dem, tenkte jeg. For å sprite opp litt, valgte jeg en i faux slangeskinn med nagler.
Naglene hjalp ingenting. Med én gang jeg åpnet esken, ble jeg stående og lure på hva jeg hadde gjort. Fôret var penere enn utsiden, hvis det sier noe. Da vet du at det er noe galt. Jeg prøvde likevel tappert å ta den med på jobb, men måtte bare gi opp. Den så billig ut, den greide å være både vulgær og kjedelig på samme tid, og i tillegg falt naglene ut. Hva gir du meg? Kollegene mine kastet lange blikk etter den, og det var ikke av misunnelse. Jeg la den ut på Finn etter to gangers bruk, greide heldigvis å finne en kjøper raskt, og kunne puste lettet ut da jeg overrakte den til den lykkelige kjøperen som sa hun lenge hadde ønsket seg en Michael Kors. Good for her.
En annen slik opplevelse var da jeg vant en budrunde på en vintage Louis Vuitton Riviera i EPI-lær. Den budrunden greide jeg å rote meg inn i fordi selgeren averterte med lokkepris; jeg tror budgivingen startet på 10 dollar. Jaja, tenkte jeg, dette er jo overhodet ikke min stil, men det er en ekte Louis Vuitton, og denne vesken er i det minste work appropriate.
På ett eller annet tidspunkt økte budene så mye at det ikke lenger var et røverkjøp, men jeg hadde gått inn i vinnermodus (som jeg har en lei tendens til å gjøre i budrunder). Pris var plutselig ikke lenger noe tema; det eneste som betydde noe, var å slå de andre, koste hva det koste ville. Som sagt, så gjort.
Allerede da vesken var underveis i posten, visste jeg at det var en tabbe. Hva skulle jeg med en slike veske? Jeg som liker store, slouchy hobovesker med masse plass til alt stæsjet mitt. Jeg lot den ligge på postkontoret i en uke før jeg omsider hentet den og pakket den uentusiastisk opp. Den var enda verre enn jeg trodde. «Hvor gammel er den vesken, egentlig? Den må jo være fra femtitallet,» sa min daværende kjæreste. Og det er meget mulig. Hele poenget med EPI-behandlet lær er jo at det aldri blir slitt, så en veske kan sikkert overleve i hundre år. Så ikke med lærfôret. Det var grått og klebrig av elde, og når man tok på det ble man klissete på fingrene, akkurat som om EPI-prepareringen hadde gått i oppløsning og penetrert læret fra utsiden. Eww. Jeg greide heldigvis å selge den videre på Finn for samme pris. Jeg kunne ikke tro mitt hell da jeg fikk en kjøper nesten umiddelbart. Men dét er tingen med Oslo – de få som ikke har vesker fra Michael Kors, har Louis Vuitton. Disse veskene finner alltid kjøpere.
Så har du de veskene som du ikke umiddelbart innså at var et bomkjøp, men du finner liksom aldri noen anledning til å bruke dem, og én dag tar du dem ut av skapet og tenker «herregud, så inni granskaugen stygg denne veska er, hva holdt jeg på med?»
Ett slikt eksempel var min Friis & Co Skull bag, som jeg i en sen nattetime fikk den glimrende innskytelsen at jeg skulle kjøpe – jeg tror det var fra Nelly. Alexander McQueens hodeskallemote hadde herjet i et par år, og jeg antar det var det som trigget meg, selv om Friis sin hodeskalle overhodet ikke lignet McQueens.
Den var i faux lær. Faux lær er greit, så lenge det er faux med stolthet, slik som med fuskepels. Men denne vesken så bare billig og vulgær ut, som en jukseveske lagd i Kina, som skulle forestille å være ekte. Og den samme skinnende finishen som disse billige jukseveskene. Etter to uker hatet jeg synet av den, men nok en gang kom Finn meg til unnsetning. En dag stod det ei dame på døra og sa: «Jeg søkte på hodeskalle og din veske var den eneste som kom opp. Jeg kunne ikke tro mitt hell.» Ikke jeg heller.
Et annet eksempel er en liten «Calvin Klein»-håndveske med logoen deres i jacquard brown, en veske som jeg rasket med meg litt formålsløst fra Frelsesarméen en dag jeg hadde lite å gjøre. Jeg var på flyttefot, alle veskene mine var pakket ned, og jeg følte for noe nytt. Noe dårlig nytt, dessverre. Den ble aldri brukt, og det var heller ingen som ville ha den på Finn – ikke før jeg la den ut i en «lot» til 50 kr stykket sammen med en haug gamle vesker fra H&M.
Jeg finner ikke akkurat den samme på nett nå, men her er en som ligner:
Og sist men ikke minst har jeg en gang begått den feilen å kjøpe en veske som skulle ligne på Hermès Birkin. Det var nok den største tabben av dem alle. Jeg fikk meg aldri til å bruke den, selv om «designer inspired»-vesker for så vidt er ok. Fake til till you make it, gjelder definitivt ikke for Birkin. Har du ikke råd til ekte vare – kjøp noe helt annet.
Nyeste kommentarer